Barnets beste er et begrep som står helt sentralt innen barneretten. Prinsippet om barnets er lovfestet i Grunnloven og i en rekke andre viktige lover og konvensjoner. I denne artikkelen skal vi se nærmere på hva som ligger i prinsippet om barnets beste. Vi skal også se nærmere på hvor vi finner de sentrale rettskildene som omhandler barnets beste.
Barnets beste er et grunnleggende juridisk prinsipp
Det grunnleggende begrepet innen barneretten er nettopp prinsippet om at viktige avgjørelser alltid skal tas ut fra hva som er til “barnets beste”.
Begrepet blir brukt i flere lover som gjelder barn, og fungerer som en retningslinje for avgjørelser om barns forhold. Det kan være en barnefordelingssak eller en barnevernssak. Alle avgjørelser og tiltak som tas skal tas etter en konkret vurdering av hva som er til akkurat dette barnets beste. Begrepet er et overordnet hensyn i saker som omhandler barn.
Barnets beste-prinsippet er nedfelt i Grunnloven § 104 (2):
“Ved handlinger og avgjørelser som berører barn, skal barnets beste være et grunnleggende hensyn.”
Prinsippet er også brukt i FNs barnekonvensjon artikkel 3 nr. 1:
“Ved alle handlinger som berører barn, enten de foretas av offentlige eller private velferdsorganisasjoner, domstoler, administrative myndigheter eller lovgivende organer, skal barnets beste være et grunnleggende hensyn.”
Den Europeiske Menneskrettighetskonvesnjonens artikkel 8 sier at:
Enhver har rett til respekt for sitt privatliv og familieliv, sitt hjem og sin korrespondanse.
I norsk rett fortolkes EMK atikkel til å omhandle barnets beste.
Vurderingen av hva som er barnets beste
Hva som er barnets beste må avgjøres etter en konkret vurdering. Man skal vurdere det enkelte barns forhold. I barnefordelingssaker som gjelder søsken kan man se at det som er storebrors beste ikke nødvendigvis er det beste for lillebror. De to vil ha ha forskjellige behov avhengig av alder, forhold til den enkelte forelder etc.
Høyesterett har ved flere anledninger tatt stilling til hva som er barnets beste. I denne vurderingen vil ofte følgende forhold spille inn:
- best mulig samlet foreldrekontakt
- barns følelsesmessige tilknytning
- risikoen ved miljøskifte
- stabile forhold i hjemmet
- omsorgsmuligheter fremover
- foreldrenes personlige egenskaper
- hensynet til ikke å dele søskenflokken
- barnets egen mening (se artikkel om barns rett til å bli hørt)
Barnets beste ved barnefordelingssaker
Barnefordelingssaker vil omhandle både spørsmål om samvær, bosted og foreldreansvar.
Barnets beste er viktig med tanke på hvor barnet skal bo etter et samlivsbrudd mellom foreldrene.
Ved avgjørelsen av hva som er barnets beste må man se på hvilken løsning som anses for å være best for barnet i fremtiden. Her kan man bl.a. trekke inn barnas alder, stabilitet, risikoen ved miljøskifte, geografisk avstand mellom foreldrene, best samlet foreldrekontakt, foreldrenes omsorgsevne og kapasitet, mors og fars familier, og konfliktnivå mellom foreldrene.
Ved vurderingen av barnets beste må man også trekke inn annen fagkunnskap enn jussen. Derfor bruker man ofte sakkyndige i barnefordelingssaker som er psykologer og barnevernpedagoger og som kan uttale seg om barns utvikling, psykososiale forhold o.l.
Tidligere ble ofte mor valgt som fast bosted fordi hun ble regnet av biologiske grunner å ha nærmest tilknytning til barnet. Dette er et prinsipp som både lovgiver og domstoler har beveget seg bort fra.
For barn under skolealder legger man ekstra vekt på hvem av foreldrene barnet er nærmest følelsesmessig.
Som hovedregel lar man søsken bli boende sammen. Dette kan føre til at dersom en søskenflokk består av et eldre barn som har rett til å uttale seg ønsker å bo ho sen av foreldrene, kan dette føre til at alle søsknene blir boende der.
Andre momenter kan tas med i vurderingen dersom det ikke er noen løsninger som peker seg ut som barnets beste.
Lenke til:
Mer om barnefordeling etter samlivsbrudd