Hva er felleseie og særeie? Hvilke regler gjelder for fordeling av formuen ved skilsmisse?

Hva menes med ektefellenes formuesforhold? Felleseie og særeie

I familierettslige forhold bruker vi terminologien felleseie og særeie.

Dette regulerer således formuesforholdet mellom ektefellene og har ingenting med det reelle eierforholdet å gjøre (om noe er sameie eller eneeie).

Dette skillet er det viktig å merke seg. Formuesforholdet er av betydning blant annet ved skilsmisse; Hvilke verdier skal deles, og hvilke verdier skal ikke deles? Men det er også av betydning når ekteskapet opphører ved den ene ektefellens død, da delingsreglene som gjelder ved en eventuell skilsmisse i utgangspunktet legges til grunn for oppgjøret mellom lengstlevende og avdødes arvinger. En ektefelle kan bl.a. sitte i uskiftet bo med felleseie, noe som innebærer at livsarvingenes krav på pliktdelsarv forskyves til uskifteboet skal skiftes.

Det sentrale er selvfølgelig også her; hva slags formuesforhold har ektefellene? Har de felleseie, eller har de særeie?

Lovens normalordning er felleseie, det vi si at formuen skal deles likt ved skilsmisse.

Med felleseie menes de midlene som en ektefelle hadde da ekteskapet ble inngått og midler som senere erverves under ekteskapet.

Det kan kanskje virke urimelig at man skal likedele verdier man bringer med seg inn i et ekteskap og enkelte verdier man erverver under ekteskapet. På grunnlag av dette stiller loven opp noen regler for å holde en rekke felleseieverdier utenfor delingen. Det blir altså ikke slik at alt skal deles likt.

Man har blant annet rett til å holde utenfor verdier av en formue som «klart kan føres tilbake» til verdier man eide ved ekteskapets inngåelse, eller som senere er ervervet ved arv eller gave fra andre enn ektefellen. Dette kalles for skjevdeling.

Videre har man rett til å ta ut visse verdier av felleseie forlodds, slik at også disse faller utenfor likedelingen. Det at verdiene man fører med seg inn i ekteskapet eller senere erverver er felleseie, begrenser ikke en ektefelles rett til fritt å råde over det han selv er eier av.

Som nevnt innledningsvis; felleseie og særeie regulerer ikke eieforholdet, men hvordan verdiene skal deles ved en skilsmisse.

Regelen om retten til fritt å råde over det man eier, er således uavhengig om eiendelene er felleseie eller særeie. Selv om lovens normalordning er felleseie, skal det understrekes at ektefellene har stor avtalefrihet til å velge en annen formuesordning enn det loven oppstiller. Lovens normalordning vil passe for noen men ikke for alle, og dette har loven tatt hensyn til. Det mest praktiske er nok at ektefellene kan avtale særeie, som innebærer at en verdi holdes utenfor delingen. Avtaler om særeie må gjøres ved ektepakt, noe jeg kommer nærmere inn på under.

Særeie kan være praktisk i mange tilfeller bl.a. hvor ektefellene ønsker å beholde formue udelt ved en eventuell skilsmisse. Loven oppstiller mange alternativer for avtaler om særeie; fullstendig særeie, delvis særeie, beløpssæreie, brøkdelssæreie osv. som knytter seg til den enkelte ektefelles formue. Særeie kan også bestemmes av en giver eller arvelater. Særeiekombinasjonene loven tillater er uttømmende, og avtaler som strekker seg lengre enn det lovens rammer trekker opp vil ofte bli ansett som ugyldige. Det kan videre nevnes at ektefellene gyldig kan avtale at ved den enes død, skal den gjenlevende ha rett til å sitte i uskiftet bo med avdødes særeie. Om dette ikke avtales, er som nevnt hovedregelen at gjenlevende har rett til å sitte i uskifte med felleseie ovenfor alle arvinger med unntak av særkullsbarn. Ektefellene kan også avtale at særeie ikke skal gjelde ved død – skilsmissesæreie – som det også heter. Hvor ekteskapet brytes ved skilsmisse, vil særeieavtalen her gjelde. Men hvor ekteskapet brytes på grunnlag av den enes død, vil formuen bli felleseie. Dette avtalealternativet innebærer en klar prioritering av lengstlevende ved død, samtidig som ektefellene kan verne seg mot likedeling ved skilsmisse. Avslutningsvis kan det nevnes at avtalen om særeie kan gjøres tidsbegrenset eller betinget av at ektefellene får felles barn.

Særlig om ektepakter

I flere tilfeller må avtaler mellom ektefellene tilfredsstille flere formelle vilkår for at avtalen være gyldig. Slike avtaler eller disposisjoner mellom ektefellene kalles for ektepakter. Ektepakt er påkrevet er blant annet

• ved endring i formuesforholdet,
• gaver som gis mellom ektefellene (som ikke blir ansett som vanlige gaver / “leiligheltsgaver”),
• avtale om at felleseiet skal deles og avtaler om rådighetsinnskrenkninger ikke skal gjelde for særeie.

Formkravene til ektepakter og testamenter nokså like, noe som kan være en fordel i mange tilfeller.

Den eneste praktiske forskjellen mellom formkravene til ektepakt og testamente er at vitnenes forhold til testator kan gjøre disposisjonen ugyldig. Tilsvarende regler har man ikke ved ektepakt.

Fremgangsmåte ved inngåelse av ektepakt:

• Ektepakten en må være skriftlig. (Blanketter finner du på denne siden.)
• Ektefellene må underskrive ektepakten, eller vedkjenne seg sin tidligere underskrift.
• Signering eller vedkjennelse må skje samtidig (ektefellene må være i samme rom), og dette må skje i nærvær av to vitner
• Vitnene må være godtatt av begge ektefellene
• Vitnene må være til stede sammen med ektefellene når ektepakten inngås
• Vitnene må være myndige, være ved «full sans og samling» og vite at det er en ektepakt de er vitne til.
• Til slutt må vitnene skrive under på ektepakten mens ektefellene er til stede.

Når aller krav over er oppfylt, er ektepakten gyldig opprettet.

Merk at hvis ektepakten kun er til fordel for den ene ektefellen, er det ikke noe krav om at denne ektefellen må medvirke ved ektepaktens opprettelse eller ha kunnskap om den. Der formkravene er overholdt vil avtalen være bindene mellom ektefellene og deres arvinger. Om ektefellene ønsker seg rettsvern mot kreditorer, må ektepakten i tillegg tinglyses. I de tilfellene hvor formkravene ikke er overholdt, blir ektepakten ugyldig og dens innhold blir ikke lagt til grunn.