Hva innebærer regelen om samvær?
Ved samlivsbrudd har barnet rett til samvær med den av foreldrene som ikke har den daglige omsorg, og forelderen på sin side en tilsvarende [highlight_orange]samværsrett[/highlight_orange](barneloven §42 og 43). Samværsretten begrenses ikke av det tidligere forholdet mellom foreldrene, foreldreansvaret, hvem som har den daglige omsorg, om de har bodd sammen eller foreldrenes eventuelle konflikt. Samværsregelen skaper derfor en absolutt plikt for foreldrene: Å ta ansvar for at samværet gjennomføres.
Utforming av samværet
Foreldrene står fritt til å avtale form og utstrekning av samværet, men loven har en normalregel: Samvær finner sted annenhver helg, en ettermiddag i uken og deler av ferier (barneloven § 44). Selvsagt kan utstrakt samvær bli vanskelig å gjennomføre når den geografiske avstanden er stor. Arbeidstid- og sted spiller også en rolle. De individuelle omstendighetene varierer sterkt.
Et annet spørsmål er hvor passende regelen er der foreldrene har stilt opp tilnærmet likt under samlivet, og samværsforelderen ønsker å tilbringe like mye tid med barnet fremover. Det blir mer og mer vanlig at barnet er 50/50 hos hver av foreldrene, både gjennom frivillige avtaler og rettsavgjørelser.
Avveiningene når samværssaker havner i retten
Det er alltid hensynet til barnets beste som skal legges til grunn for avgjørelsen. Begrepet barnets beste åpner for et vidt skjønn. Det positive med det vide skjønnet, er at det åpner for individuelle løsninger etter behov. Det negative er at utfallet av saken ikke er særlig forutsigbart. Her presenteres imidlertid de vanligste momentene.
Barnets mening skal tillegges vekt fra det er 12 år, men det skal høres allerede ved 8-årsalderen (barneloven § 31). Videre skal løsningen innebære mest mulig samlet foreldrekontakt. Foreldrenes personlige egenskaper kan være relevante for omsorgskompetansen; at man er stabil og forutsigbar, har tid til barnet, kan samarbeide og ikke minst evner å sette barnets behov foran sine egne. Konfliktnivået mellom foreldrene spiller en rolle; nyere rettspraksis viser at det kan straffe seg å til stadighet hause opp konflikter. Risikoene ved miljøskifte er et svært aktuelt moment; en bør søke å unngå at større barn som har det godt i et lokalmiljø må flytte. Videre kan momenter som barnets venner, geografiske avstander, søsken, kjønn og økonomi vurderes. Det hender også at retten ser hen til hvem som tidligere har tatt seg av barnet.
Er det tilfeller hvor samvær ikke skal finne sted?
Hovedregelen om samvær oppstiller en absolutt rettighet. For å nekte samvær, må det foreligge helt spesielle og alvorlige omstendigheter. Slike omstendigheter kan være seksuelt misbruk og vold mot barnet. Det finnes dessverre også alvorlige tilfeller hvor forelderen med fast omsorg har satt samværsforelderen i et så dårlig lys at barnet har utviklet traumer. Rusmisbruk er også problematisk.
Det avgjørende er hvorvidt omstendighetene påvirker forelderens samværskompetanse, og om dette kan eller bør avhjelpes. En kan oppnevne en tilsynsperson på midlertidig eller fast basis. Personen fyller to funksjoner: Han er en trygghet for barnet, og ser til at ikke noe galt finner sted.
I likhet med tilsyn, er en opptrappingsplan en måte å avhjelpe vanskelige samværstilfeller på. En kommer da frem til en tidsperiode hvor en gradvis øker samværet før ordningen blir fast.
Tags: barnefordeling, barnefordelingssaker, samvær, samværsavtaler
